Antroposofisk terapi

Av Are S. Thoresen
Veterinær akupunktør osteopat homeopat agronom


Denne formen for terapi omfatter mange terapimetodene (egentlig alle), og mange terapier vil kunne innordnes begrepet antroposofisk medisin. Definisjonen på antroposofisk terapi, er en terapi som er innsatt av en antroposofisk lege eller dyrlege på grunnlag av en antroposofisk tankerekke eller erkjennelse.

Dette terapisystemet bygger altså ikke på en bestemt metode (selv om man innen denne retningen har utviklet flere egne metoder), men på et bestemt helhetssyn som omfatter mennesket, dyrene og verden. Antroposofien er på en måte et i seg selv holistisk system, hvor mennesket står som bilde på hele universet (antropos - menneske, sophia - visdom)

article flower text seperator.

For å kunne forstå dette, er det nødvendig først å få et overblikk over hva antroposofi egentlig er, dernest hvordan antroposofisk medisin springer ut av den generelle antroposofien, og til sist hvordan det kan være mulig å utvikle en antroposofisk veterinærmedisin.

Antroposofisk terapi er et meget omfattende område som omfatter medikamenter, massasje, urter, bevegelser (eurytmi), homöopatiske preparater, meditasjon, lyder og mye mer. De fleste terapiformer kan være antroposofisk terapi, hvis terapeuten iverksetter dem ut fra en antroposofisk tankegang og et antroposofisk verdensbilde. Dette verdensbildet gjenspeiler seg da i synet på symptomene, på sykdommen og på selve pasienten, og vil influere måten de forskjellige terapiformene utføres på og innsettes i behandlingen.

Antroposofisk terapi er således ikke en bestemt terapiform, men de samlede terapeutiske mulighetene utført og sett i lys av en allmenn antroposofisk tankegang. En kan således si (med forbehold) at enhver behandling som utføres av en terapeut som bygger sin behandling på det antroposofiske grunnsyn, er antroposofisk behandling.

Ut fra dette forstår vi at før vi kan gå videre med å beskrive den antroposofiske medisinen, er det nødvendig å redegjøre for det allmenne antroposofiske livssyn.

Antroposofisk filosofi og menneskesyn

Den antroposofiske filosofi er uløselig knyttet til Rudolf Steiner, født i 1861, død i 1925. Han utviklet hva han selv kalte den åndsvitenskapelige metode. Dette er en metode som dels baserer seg på Goethes fenomenologiske, naturvitenskapelige grunnsyn, og dels på hans egen oversanselige observasjon og utvikling. Ved å kombinere disse to elementene, mente han å komme fram til en sikker og objektiv metode som kan utvikle klarsyn. Med klarsyn menes evnen til å skue de virkende kreftene bak det fysisk "virkelige". Rudolf Steiners overbevisning (og Goethes) var at bak ethvert fysisk fenomen, bak enhver fysisk prosess finnes det en sjelelig eller åndelig årsak. En fysisk prosess er utenkelig uten at det sjelelige/åndelige bak det fysiske styrer prosessen. Dette er tilfellet i enhver utvikling og i ethvert fenomen, det være seg utviklingen av en dyreart eller et individ, utviklingen av en finger, groing av sår og så videre. Alt det fysiske er uttrykk for det åndelige bakenforliggende. Goethe uttrykte dette klart og kalte det: Eine offenbare Geheimnis. Oversatt til norsk blir det en åpenbar hemmelighet. Goethe så i det fysiske alle "bakenfor-liggende" hemmeligheters åpenbaring. Med dette menes at det åndelige åpenbarer seg i det fysiske. Om vi tolker de fysiske fenomenene riktig, vil de gi uttrykk for det åndelige som ligger bak.

Om vi så retter det åndelige blikket mot mennesker, dyr eller planter, ser vi (Rudolf Steiner) at de ikke bare består av det fysiske legemet, men også har et livsenergilegeme (det eteriske), et følelsesenergilegeme (det astrale), og et jegbevissthetslegeme. (Dette kalles ofte for jeg-organisasjonen).

Hos mennesket er alle disse elementene (legemene) tilstede i det fysiske. Hos dyrene er jeg-et ennå ikke til stede, men bare det eteriske og det astrale. Jeg-et svever fremdeles som en overhøyhet i de åndelige verdener. Derfor har ikke dyret en jeg-funksjon og ser seg ikke atskilt fra gruppen.

Hos plantene er verken det astrale eller jeg-et til stede i det fysiske, men bare eter- eller energilegemet, (vekstlegemet kan det også kalles).

Hos mineralene, steinene, er bare det fysiske til stede, mens de åndelige legemer ennå befinner seg i den åndelige verden.

Det fysiske legemet kjenner vi alle til. Det består av fysiske stoffer og følger de fysiske lover. Men levende i dette fysiske legemet finnes det et energilegeme, vekstkraftlegeme eller et eterlegeme. Det er dette legemet som gir liv til det fysiske. Eterlegemet følger sine egne lover, som ikke er de samme som regjerer den fysiske materie. Eterlegemet gir livsprosessene. Det er i dette legemet at energetiske ubalanser oppstår før de lever seg ut som fysiske symptomer. Dette eterlegemet har vi felles med plantene.

Men, om vi ikke hadde hatt flere åndelige funksjoner til stede, ville vi ha blitt like lite syke som plantene. Men både mennesker og dyr har også et astrallegeme med følelser og drifter. Siden dette legemet er bolig for følelser, begjær og bevegelse, vil vi her se mange sykdommsårsaker. Her oppstår alle de forstyrrende følelsene og begjærene; etter tobakk, alkohol, sex & forplantning, kamp, flukt og så videre. Disse driftene har selvsagt sin berettigelse, men kan om de blir for dominerende, virke destruktivt inn i eterlegemet og føre til ubalanse i livsprosessene hvorigjennom tilslutt sykdom oppstår.

Dette astrallegemet har mennesker og dyr felles, mens mennnesket alene har inkarnert jeg-funksjonen. Dette gjør mennesket til et vesen som ser på seg selv som et individ og kan si jeg til seg selv. Dette har ikke dyrene. Ut fra dette synet på mennesker og dyr, kan vi da utvikle et medisinsk grunnsyn, grunnkonsept, som gjør at vi kan utføre antroposofisk medisin.

Antroposofisk medisin

Antroposofisk medisin bygger på det jeg nettopp har beskrevet av antroposofisk livssyn. Antroposofisk medisin ser på det fysiske legemet og astrallegemet som de områder hvor sykdom eller skader kommer inn, mens jeg-et og eterlegemet er mye renere og sunnhetsskapenede legemer som virker mellom disse to. Hos mennesket er jeg-et regulerende og kan gripe inn i prossessene i astrallegemet og videre i eterlegemet.

Innen disse forskjellige legemene i mennesker og dyr, har vi to motsatte krefter, de oppbyggende og de nedbrytende, pluss og minus, Yin og Yang, syre og base. Vi kan kalle dem ved mange navn, men de er hele tiden to motsatt virkende krefter. Denne tankegangen svarer godt til den generelle filosofien i den holistiske og kinesisk-asiatiske medisin.

Antroposofiens vektleggelse av midten

Men det spesielle med den antroposofiske medisin er at denne forsøker å utjevne disse to motsatte kreftene ved å gå inn i midten. Den forsøker å skape en slags indre likevekt.

Den kinesisk-asiatiske medisinen prøver å skape en balanse mellom disse to kreftene ved å påvirke enten den ene eller den andre; stimulere eller sedere. Den antroposofiske medisinen forsøker å styrke berøringspunktet mellom disse to kreftene, og setter da midten som det viktige. Dette synet gjennomlyser all antroposofisk tankegang, nemlig midtens viktighet. Det rytmiske systemet er kroppens midtpunktet mellom nerve-sansesystemet og stoffskiftesystemet.

Stoffskiftesystemet, det rytmiske systemet og nerve-sansesystemet

Stoffskiftesystemet representerer alle livsprosessene og alle oppbyggingsprosessene i organismen. Det har sitt hovedsete i mage, lever og tarmer, men er til stede i hver celle over hele kroppen som prossess.

Nerve-sansesystemet bringer bevisstheten inn i organismen, og legger grunnen til de nedbrytende prosessene. Dette systemet har som særlig sin utforming i nervene og i sanseorganene. Det er hovedsaklig plassert i hodet, men er som stoffskiftet også til stede over hele kroppen. Steiner ser på sykdom som en ubalanse mellom stoffskiftesystemet og nerve-sansesystemet. Om stoffskiftesystemet blir for sterkt, flommer stoffskifteprosessene ut over kroppen. Man får betennelser, utskillelse, eksemer og så videre.

Om nerve-sansesystemet er i overvekt, får man en sklerotisering, en dødsprossess, en nedsettelse av livsprosessene.

Det rytmiske systemet utjevner impulsene mellom stoffskiftesystemet og nerve-sansesystemet. Det rytmiske systemet er midtpunktet hvor Yin og Yang, pluss og minus, svinger. Det har sitt hovedsete i hjerterytmen og i respirasjonsrytmen, men er som sådan også til stede i hver celle i kroppen over hele organismen.

En ubalanse mellom stoffskiftet og sansene kan utjevnes ved å styrke midten, det rytmiske system, i alle sine aspekter og på de områdene hvor det trengs å styrkes. Den antroposofiske diagnostikk og terapi, går ut på å finne hvor i de fire legemene vi har en feilutvikling eller underfunksjon, og hvilken prosess som har ført til dette. Når dette er gjort eller forsøkt erkjent, da først kan vi forsøke å gripe inn i dette, enten i det kontrollerende systemet som jeg-et og de høyere åndelige deler kan utøve, eller styrke det rytmiske slik at dette i seg selv kan utjevne en ubalanse mellom stoffskifteprosessene og nerve-sanseprosessene.


article flower text seperator.

Antroposofisk veterinærmedisin

har som vi nå forstår sin opprinnelse i mennesket og menneskets forhold til dyrene. Vi vil derfor først se på

Husdyrenes opprinnelse.

I følge antroposofien har våre husdyr en dobbel opprinnelse i menneskets egen utvikling.

Medisinens historie

I gamle tider hadde prestene og prestinnene helbredende kraft ved sine magiske riter og metoder (i hvert fall i folks bevissthet).

Opp gjennom de historiske tider fortapte innsiktene, mulighetene og evnene seg til å virke direkte inn i dyrenes energetiske struktur, og de magiske ritene mistet sin kraft. Etter hvert overtok en folkemedisin, hvor botanikk, farmasi og medisin langsomt oppstod som en enhet ut fra det mer mystisk-magiske. Magiske råd ble etter hvert erstattet av en mer rasjonell folkemedisin.

Etter hvert som opplysningstiden skred fram, ble medisinene for dyr og mennesker mot liknende lidelser mer og mer de samme, for til slutt å bli helt like. Innsikten i dyrs og menneskers vesensforskjellighet gikk tapt, og liknende symptomer hos mennesker og dyr ble antatt å ha liknende årsaker og ble behandlet med liknende terapier og medisiner.

Denne innsikten hadde heller ikke Dr. Samuel Hahnemann (1755-1843). Ved sine oppdagelser innen de homöopatiske metodene, tok Hahnemann de første og uhyre vesentlige skritt til igjen å kunne virke inn i de energetiske strukturer hos mennesker, dyr og planter.

Hvor de kreftene som gis eller aktiveres via slike medikamenter kommer fra, om de kommer fra planten eller stoffet selv, om de rekanaliserer krefter som allerede finnes i pasienten eller om de formidler krefter som hele tiden strømmer til oss fra jorden og kosmos, kan være usikkert. Likeledes stiller Hahnemann seg tvilende til hva som egentlig skjer i organismen, og til hvordan sykdommen egentlig har oppstått. Men skrittet over i en mer spirituell terapi er tatt.

Opplysningstiden går videre, og den moderne medisin, det moderne landbruk og den moderne husdyravl skrider inn på arenaen. Meget er sagt om skyggesidene ved denne moderne utviklingen innen landbruket, så det skulle ikke være nødvendig å gå inn på dette i detalj. Men det som skjer i sporet av dette vitenskapelige, profittorienterte og intensive husdyr- og jordbruk, er at husdyrene fjernes fra og tappes for sine krefter og forbindelse med naturen. De frarøves sine former, slik at de gamle harmoniske proposjonene som husdyrkroppen hadde, og som derved stod i en mer direkte kommunikasjon med den eteriske verden (naturen), går tapt.

Medisiner som antibiotika og cortison holder oppe og gjør mulig et kunstig høyt produksjonsnivå, og en derav følgende utarming av dyras eterkrefter. En virkelig reform innen husdyrstell, avl og veterinærmedisin er således mer nødvendig enn noen gang! Og her, som på så mange andre områder, forsøker antroposofien å finne svar. Allerede i begrepet antroposofisk veterinærmedisin kan vi ane mulighetene for denne fornyelsen, nemlig en menneskeorientert -- fra mennesket utgått -- veterinærmedisin. Mennesket må være seg bevisst sitt ansvar for dyrene, og sitt ansvar for seg selv og den videre jordutvikling i form av utvikling av kjærligheten til det totale skaperverk.

Bruk av de vanlige antroposofiske medisinske terapimønstre, som jo er sprunget ut av menneskets egenart, menneskets evolusjon og interaksjon mellom de menneskelige vesensledd (fysisk legeme, eterlegeme, astrallegeme og jeglegeme), kan på ingen måte overføres til en veterinær terapisituasjon. Dyrene har en annen evolusjon, et annet vesen og en annen skjebne. Dette sier også Rudolf Steiner klart i sin bok Grundlegendes für eine erweiterung der Heilkunst nach geisteswissenschaftlichen erkentnissen. "Wie entstehen innerhalb des Menchen - vom Tiere soll hier nicht gesprochen werden - Naturprozesse, die den gesunden entgegengesetzt sint ?" Oversatt til norsk: Hvordan oppstår hos menneskene - om dyr skal vi ikke her uttale oss - naturprosesser som er motsatte av de sunne.

At antroposofiske medisiner også virker på dyr, kommer av at den eteriske konfigurasjon som hos dyret fremkaller visse sykdomssymptomer, vil ha en liknende struktur som den eteriske konfigurasjon som hos et menneske vil gi omtrent de samme symptomene. Dyrets symptomer vil da kureres likt med omtrent identisk medisin, etter en slags omtrent likt kurerer omtrent likt-regel. Det vil si et faktisk tilbakeskritt fra homöopatien. Vi kan ikke på det nåværende tidspunkt, uten en intuitiv åndsvitenskapelig undersøkelse, komme lenger enn en homöopatisk terapi ad denne veien.

Menneskets betydning

Men hvordan er så en antroposofisk veterinærmedisin mulig?

Vi har to mulige forklaringsmodeller, som begge munner ut i den samme praktiske terapien.

Antroposofien legger vekt på og henleder oppmerksomheten til de humane årsakene.

Det viktig å finne ut om sykdommen kan ha en vesentlig årsak i det humane, nemlig om svakheter hos eieren eller røkteren har vært medvirkende i sykdomsprosessen. Er dette tifelle må denne personen komme i balanse. I alle tilfelle bør jo eieren gjenvinne sin sunnhet, både for sin egen del og for de vesener som senere måtte komme i forbindelse med ham.

Terapeutisk må vi styrke de tilsvarende prosesser hos mennesket som er i under- eller ubalanse hos dyret. Om dette i realiteten skjer som beskrevet ovenfor via en direkte energetisk interkommunikasjon eller via intensjonen vet jeg ikke, muligens er det en kombinasjon.

Antroposofisk veterinærmedisinsk terapi

Selve terapien går som sagt ut på å stimulere/regulere den tilsvarende prosess hos eieren eller røkteren som er i ubalanse hos dyret mens denne personen bærer i seg intensjonen om at denne handlingen skal helbrede dyret.

For terapien trenger vi altså:

  1. Et menneske.
  2. En diagnose.

Vi styrker da de tilsvarende prosesser hos mennesket som er i under- eller ubalanse hos dyret. Når dette er gjort skal mennesket som vi har styrket denne prosessen hos, daglig i noen minutter stå i umiddelbar kontakt med dyret, bærende i seg intensjonen å helbrede dyret. Da vil noe skje i dyret som setter i gang dets selvhelbredende krefter eller prosesser.

Nå skal det ikke være sagt at kreftene nødvendigvis flyter over i konkret betydning, det kan være at prosessen i mennesket i like stor grad impulserer, strukturerer eller kanaliserer de liknende kreftene i dyret eller dyrets kommunikasjon med resten av kosmos. Vi vil ofte etter en slik terapi hos mennesket observere en viss utmattelse, slik at uttrykket "flyte over" har en viss relevans.

Som egnet terapi på mennesket kan brukes alle virksomme energetiske metoder så som homøopati, akupunktur, soneterapi, antroposofisk medisin, fargeterapi og så videre.

Denne metoden har jeg forsøkt på en rekke forskjellige tilstander siden 1985 med svært gode resultater. Det ser videre ut til at effekten av terapi utført på denne måten langt overgår effekten av en tilsvarende terapi utført på dyret selv, og det til og med på tilstander som leddegenerasjon, hjertefeil, traumatisk indigestion ("kvasst"), reumatisme, brunstproblemer og andre vanskelige tilstander. I tillegg til at metoden er effektiv, er den etter min mening en etisk riktig metode, og videre en virkelig antroposofisk tilnærming til en veterinær terapi.


Det kan på grunnlag av denne eteriske interkommunikasjonen utvikles spesielle diagnostiske metoder, som har en klar relasjon til stigebilde-metoden og kobberklorid-krystallisasjon, men å gå i detalj om disse metodene ligger utenfor denne bokas rekkevidde og intensjon. Som tidligere vist kan disse metodene også godt forklares utfra teorien om intensjonens betydning.


Mennesket har et klart ansvar overfor skaperverket, og han kan og bør benytte sine egne krefter i helbredelsesprosessen hos sine medskapninger.


Tre eksempler:



Det er i denne sammenheng meget interessant, som vi har og skal komme inn på flere ganger i denne boka, at vi må aktivisere vår intensjon for at behandlingen skal virke. Dette viser at også uten direkte behandling eller legemidler av noe slag, vil intensjonen når den direkte aktiviseres virke bedre enn når vi gir behandling eller legemidler direkte og kun anvender oss av en “indirekte” intensjon.

På slutten av sitt liv, etter å ha truffet den kjente tyske naturterapeuten Marie Ritter, ble også Rudolf Steiner klar over at det egentlig ikke kom an på selve legemidlene eller selve behandlingen, men på den bevissthet eller intensjon denne var ledsaget av (“i virkeligheten ikke kommer an på selve substansene, men på hvordan substansene behandles under fremstillingen” (R. Steiner, 1920)).

Denne innsikten kom også Hahnemann til mot slutten av sitt liv, etter at han da fikk anledning til å observere den medisinske praksisen til sine etterfølgere, og måtte vurdere hvorfor de fikk avvikende resultater i forhold til ham selv. Han kom da fram til at tilstedeværelsen av terapeuten var langt viktigere enn han tidligere hadde trodd. Dette har også Rudolf Steiner beskrevet, ja han har endog gått så langt som å påstå at den som har laget medisinen og den som gir medisinen og den som stiller diagnosen til sammen er viktigere enn selve remediet.

Hahnemann føyde altså § 265 til i sin 6. utgave av ”Organon der Heilkunst”, hvor han sier; ” Det er blitt meg en klar overbevisning, at den syke må få det rette legemiddelet, i tillegg til at han får dette fra legens egne hender, og at legen i tillegg selv har bearbeidet og laget remediet. Etter at jeg oppdaget dette viktige grunnprinsippet i min lære, har jeg måttet utholde mye forfølgelse”.

Jeg forstår jo hvorfor han da måtte utholde mye forfølgelse, for denne innsikten tar jo på en måte vekk mye av troen på at de homeopatiske remediene virker, og gir ammunisjon til metodens motstandere.

YinYang.Gold.White.w3.png