Homöopati

Av Are S. Thoresen
Veterinær akupunktør osteopat homeopat agronom


Homöopati er en svært omdiskutert medisinsk disiplin. Grunnen til dette er de homöopatiske medikamentenes egenart.

Mens man i urteterapi tilfører forskjellige planter med mer eller mindre virksomme stoffer, og i akupunktur stimulerer bestemte nerver eller frigjør endorfiner, så tilfører man i homöopatien ut fra et materielt synspunkt ingenting.

Sukkerkulene som kalles homöopatisk medisin inneholder ved en vitenskapelig analyse intet annet enn sukker (se mer om dette under potensiering).

De homöopatiske prinsippene og tankene har vært gjenstand for diskusjon, forsøk og utprøvning i de fleste kjente kulturer; i den kinesiske, arabiske, indiske, persiske, amerikanske og europeiske.

Historikk

Selv om ideene som homöopatien bygger på, har vært kjent siden urtiden, så var det den tyske legen Christian Fredrick Samuel Hahnemann (1755-1843), som samlet tankene og utarbeidet dem til et helhetlig terapisystem.

Dette systemet kalte han homöopati etter det greske ordet homoios, som betyr liknende og patos, som betyr lidelse (homöopati skrives av enkelte homopati eller homeopati).

Homöopatiens grunnprinsipp finnes i setningen similia similibus curentur. Dette betyr oversatt: Med liknende skal liknende helbredes eller at liknende kurerer liknende. Mer eksakt uttrykt; et homöopatisk medikament kurerer en lidelse hvor symptomene likner de symptomene medikamentet selv fremkaller ved en forgiftning.

Prinsippet om at liknende kurerer liknende har vært kjent siden oldtiden, og filosofer som Hippocrates og Paracelsius fremmet også liknende tanker. Disse prinsippene springer selvsagt ut fra en holistisk tankegang, en tankegang om at symptomene er fremkalt av kroppen selv som avlastning for et organ eller en prosess som ikke gjør sin jobb.


Bilde av Christian Fredrick Samuel Hahnemann.

Bilde av Christian Fredrick Samuel Hahnemann.

To eksempler på klinisk homöopati


article flower text seperator.

Isopati er en annen modalitet av homöopatiens "similia similibus curentur". Denne varianten kan være til stor hjelp når vi behandler forgiftninger hvor vi kjenner til årsaken for symptomene (forgiftningen). Også ved behandling av allergier når vi vet om hvilke stoffer som pasienten er allergisk mot. Isopati avviker fra homöopati ved at i Isopati brukes det eksakt samme stoffet som fremkaller sykdommen, mens det i homöopati brukes et stoff som gir lignende symptomer. (iso = likt, homeo = liknende).

Nosode-terapi er en annen modalitet som ligner både isopati og homöopati sterkt, og føyer seg etter loven "similia similibus curentur". I nosode-terapi gir man det potensierte preparatet fra det bakterielle agens som har forårsaket sykdommen, eller ved virusinfeksjoner det vevet eller kroppsekretet som inneholder det sykdomsfremkallende agens. Dette kalles en nosode. Man kan se denne formen for behandling som en primitiv form for vaksinering. Det er gjort flere forsøk på å forebygge bovin mastitis (mastitt hos ku, jurbetennelse) med slik vaksinering, men alle forsøk og undersøkelser hittil har vist at denne form for forebygging ikke har noen effekt (Phil Rogers, personlig meddelelse).

article flower text seperator.

Hahnemann ble tidlig klar over at et medikaments forgiftningssymptomer i stor grad tilsvarte de symptomene det i lavere dose kunne helbrede. Han eksperimenterte med lavere og lavere doseringer, og i denne fortynningsprosessen kom han tilfeldigvis til å oppdage den såkalte potensieringsmetoden.

Denne metoden innebærer at tinkturen eller det stoffet man utgår fra, uttynnes og ristes (potensieres) i en fortynningsrekke som strekker seg så langt at konsentrasjonen tilslutt blir uendelig liten (tilslutt null). Allikevel vil ikke virkningen av den opprinnelige substansen forsvinne. Snarere vil effekten bli renere, klarere og mer eksakt.

For å kunne foreskrive det rette medikamentet, er det derfor nødvendig å kjenne til medikamentets forgiftningssymptomer, slik at disse kan gjenkjennes i den sykes sykdomssymptomer.


I forbindelse med sine undersøkelser ble Hahnemann klar over at en sykdom aldri alene skyldtes bare én årsak (den ytre årsak). Han kom til å betrakte sykdommen som endepunktet av pasientens individuelle (fysiske og psykiske) ubalanse (den svake prosess) og medfødte svakhet (det svake punkt).

Han fant også ut at det symptombildet som framkom, var den eneste virkelige ledetråd til helbredelsen. Han mente at det var ved å studere symptomenes modifikasjoner at man kunne finne den eneste og rette årsaken til sykdommen (den indre svake prosessen). Denne tanken har vi behandlet under diagnosemetoder, modifikasjonene (se artikkelen "Observasjon av modifikasjonene").

Hahnemann fant ut at om et symptom varierte med varme, kulde, vind, fuktighet eller tørke, så viste dette til symptomenes årsak. Hahnemann kom aldri så langt at han fysiologisk eller anatomisk klarte å bestemme denne årsaken. Han valgte ut medikamentene etter disse symptom-modifikasjonene, og gav medikamentet som en behandling på sykdommen, uten å gå veien om å erkjenne hvorfra symptomene stammet.

Et eksempel:

Etter dette prøvde Hahnemann flere og flere legemidler på seg selv, sin familie, sine venner og sine ansatte. Han fant tilsvarende likheter mellom de fremkalte symptomene og indikasjonene. Dette ledet ham til sin læresetning om at en substans som frembringer bestemte symptomer hos et friskt individ, kan helbrede de tilsvarende symptomer hos et sykt individ.


Metoden

Gjennom årene som Hahnemann virket og i årene etter hans død, er de aller fleste homöopatiske preparater grundig undersøkt på flere personer med hensyn til hvilke forgiftnings-symptomer de gir. Disse symptomene er nedtegnet i en stor bok som kalles den homöopatiske Materia medica.

Om man vil bruke homöopatiske preparater, må man kjenne medikamentenes symptombilder. Når man da blir presentert for et sykt individ, vil man kjenne igjen symptombildet og kunne foreskrive den rette medisinen.

For å lette denne prosessen, er det laget en annen bok som kalles Repertoriet. Her er de fleste symptomene rubrisert alfabetisk. Man kan der slå opp på de enkelte symptomer for å finne hvilke medikamenter som gir disse bestemte symptomene. Har man da for eksempel fem symptomer, og man i repertoriet finner Kinin under alle fem, kan man slå opp i materia medica for å se om Kinin stemmer med det totale sykdomsbildet. Repertoriet er altså et hjelpemiddel til å finne det rette medikamentet, men Materia Medica må brukes for å se om helhetsbildet stemmer.


article flower text seperator.

Mens akupunkturen gradvis har blitt anerkjent av skolemedisinen, er ikke dette tilfelle for homöopatien. Grunnene for dette kan være mange, men er vel først og fremst at homöopatiens remedier ofte ikke inneholder ett eneste molekyl av den opprinnelige substansen, men bare eventuelt substansens «struktur», «vibrasjon» eller «informasjon». Dette er selvsagt vanskelig å forstå for den vitenskapelig innstilte medisiner eller forsker, ja for alle som har vokst opp i vår vestlige tradisjon. At bæresubstansen, det være seg vann eller melkesukker, skal kunne bære videre en plantes "informasjon", uten at ett eneste molekyl av plantesubstansen er til stede, er i seg selv utrolig nok. Videre at denne informasjonen skulle kunne virke slik inn i kroppen at den kan helbrede sykdommer som psoriasis og depresjon, det kan for den vitenskapelig skolerte medisiner virke totalt absurd.

Bedre blir det ikke om vi tenker på all den energi som legges i å forklare hvordan informasjon kan lagres i vannets endrede molekylstruktur, med tanke på at dette vannet i de fleste tilfeller dampes bort i fremstillingens siste fase, pilleproduksjonen.

Om man fortynner en substans i det uendelige, avtar dens styrke. Dette er både homöopater og skolemedisinere enige om. Men om man mellom hver fortynning kraftig rister blandingen slik at det danner seg tusener av små bobler i medisinglasset, så bevares på en merkelig måte virkningen av grunnsubstansen. I overflatespenningen mellom vann og bobler tenker enkelte seg at det skjer en strukturendring i vannmolekylene, slik at strukturen, virkningen eller kan vi si den beskjed som medikamentet gir kroppen, denne strukturen blir bevart i vannets egenstruktur.

Ifølge Avogadros lov er antallet molekyler i et gram av et stoff cirka 1023. Når man har fortynnet et medikament 1:10 24 ganger, (det er D24), er det teoretisk sett ikke flere molekyler igjen av utgangs-substansen. I de fleste tilfeller så kan utgangsstoffet ikke en gang påvises i fortynninger over D7-D8. Homeopatiske preparater over D6 ansees derfor av skolemedisinen som uskadelige (virkningsløse).

article flower text seperator.

Forskning

Forskning innen homeopati vil etter min mening fordele seg på

Når det gjelder in vitro-forsøk foreligger det flere interessante observasjoner. Et interessant eksempel på dette er de forsøk den kjente franske vitenskapsmannen Beneviste gjorde i Frankrike på midten av 1980-tallet. Han viste effekt av høye fortynninger av aIgE ut i fra den effekten de hadde på basofil degranulering (når humane polymorfonucleære basofile, en type hvite blodlegemer med antilegemer av typen immunoglobulin E (IgE) på overflaten, blir eksponert for anti-IgE antistoffer vil de frigi histamin, noe som lett kan påvises), som i Benevistes forsøk fortsatte selv om aIgE var fraværende som fysisk materie, men i nærvær av vann som var potensert aIgE i fortynninger opp til 1x10-120. Sine forskningsresultater offentliggjorde han i 1988 i det renommerte tidsskriftet ”Nature” (Beneviste 1989).

Denne artikkelen vakte en storm av innvendinger fra den etablerte vitenskapen, for om det var slik Beneviste hadde vist, så ville det måtte bane veien for et helt nytt prinsipp innen vitenskapen (at bæresubstansen kan overføre informasjon fra et stoff det bare har vært i berøring med se; http://www.viten.com/tema/hukommelse/jervell.htm.) Beneviste måtte for å møte denne massive kritikken gjenta sine forsøk med et noe endret design, og under observasjon av en gruppe kritiske vitenskapsmenn. Resultatet av disse nye forsøkene var at de høye fortynningene av aIgE var virkningsløse. Beneviste deltok aktivt i debatten som fulgte i kjølvannet av disse forsøkene, og foreslo selv at nærværet av de kritiske personene som skulle kontrollere hans forsøk førte til at effekten uteble, et argument som ikke kan godtas av det vitenskapelige samfunnet.

Professor Madeleine Ennis ved ”Queen's University” i Belfast (Ennis 1999) har gjort forsøk som kan ligne Benevistes sammen med et consortium av fire uavhengige laboratorier i Frankrike, Italia, Belgia og Holland, ledet av Professor M. Roberfroid ved ”Belgium's Catholic University of Louvain” i Brussels. Disse vitenskapsmennene klarte i 1999 og på nytt i 2001 å vise at histamin i en fortynning på 10–26 (Brown 2001) og også i en fortynning på 100–19 (Ennis 1999) hadde en klar inhiberende virkning på human basofil degranulering. I disse fortynningene finnes det som kjent etter Avogadros lov ingen fysiske molekyler, og må således karakteriseres som ”et homeopatisk remedium”. Etter det jeg vet har ikke disse forsøkene møtt den samme bastante kritikken som Beneviste gjorde.

Når det gjelder in vivo-forsøk har en rekke forsøk blitt foretatt i forsøket på å belyse virkningen av potenserte substansene (Coulter 1980, Linde 1997, Vaarst 1996). Man har klart å påvise effekten av potenserte substanser på for eksempel gjærcellenes aktivitet (Coulter 1980). Ved dyreforsøk har flere påvist avgiftende effekt ved potenserte substanser. For eksempel vil kvikksølvforgiftede mus utskille mer kvikksølv om de får homeopatisk kvikksølv (se www.giriweb.com.) Allikevel; mange forsøk har vist at homeopati har liten eller ingen virkning, selv om en meta-analyse rapporterte positiv effekt oftere enn en negativ effekt blant de studiene som skåret høyest på kvalitet (Linde 1997). Eller sagt på en annen måte; resultatene varierer på en uforklarlig og uforutsigbar måte.

Under ledelse av FiBL og Veterinær Jörg Spranger er det foretatt flere større retrospektive kliniske analyser over den potensielle virkningen av homeopati ved bovine mastitt (jurbetennelse hos ku) (Klocke 2000, Walkenhorst 2001). Flere hundre kuer behandlet mot mastitt med homeopatiske preparater, med placebo og med antibiotika. Konklusjonen var at homeopati ikke virker overfor mastitt, eller som Spranger uttrykte det overfor meg; ”homeopati dreper ikke bakterier” (Spranger, personlig meddelelse, Basel 2000).

I dette forsøket ble det blant annet vist at oppmerksomhet og vennlighet overfor kua kunne virke bedre mot mastitt enn både homeopati og antibiotika (5 minutters oppmerksom vennlighet fra røkteren daglig senket celletallet med 25%), noe som antyder at psykiske faktorer har en betydelig effekt. Om denne effekten av oppmerksomhet ikke taes hensyn til, vil selvsagt medisinering med homeopatiske preparater gi en positiv effekt.

Vi står etter min mening innen homeopatisk forskning overfor tre motsigelser/dilemmaer.


Hva som etter min mening er et viktig aspekt med de beskrevne laboratorieforsøkene er deres variabilitet. Innen kvantefysikken kan vi observere en tilsvarende uforklarlig variasjon (Capra 1975), hvor resultatene varierer med den som utfører forsøket. Forsøkspersonens psyke influerer forsøket i stor grad. Kan det også være slik innen homöopatien, at uten en innsiktsfull og helbredelsesvillende terapeut virker ikke remediene? Den første som beskrev denne kvaliteten av virkeligheten var Werner Heisenberg, som artikulerte denne innsikten om at ”vitenskapsmannen påvirker egenskapene hos de iakttatte objekter gjennom selve målingsprosessen” (Heisenbergs usikkerhetsprinsipp) (Capra 1988). Innen kvantemekanikken arbeider man med ytterst små, finfordelte og subtile bestanddeler av materien på samme måte som man innen homeopatien gjør det.

En slik tankegang og erkjennelse vil også kunne forklare de to andre dilemmanene. Om terapeutens intensjon og psyke er i stand til å sette i gang pasientens selvhelbredende prosesser, vil resultatene fra klinikkene og fra forsøk bli svært forskjellige. Likeledes vil forskjellene mellom de forskjellihe terapeutene kunne bli stor.

Denne effekten er ikke det vi til daglig forstår ved ordet Placebo. Det er ikke noe vi ”bare innbiller oss”. Selve helbredelsen er ganske virkelig. Den blir satt i gang psykiske/åndelige foreganger innen pasienten selv (Kaada 1986).


Det er vist i noen interessante forsøk kalt ”Pear-program”, foretatt i England, at maskiner i høyeste grad kan influeres av den menneskelige bevissthet, intensjon og forventning. Om dette er mulig innen forholdet mennesker/maskiner, hvorfor da ikke i forholdet terapeut/pasient. (http://www.princeton.edu/~pear/)

En overbevisende og viljerettet intensjon fra terapeutens side er avhengig av at terapeuten/homeopaten har tilgang til sine homeopatiske remedier.

Denne innsikten kom også Hahnemann til mot slutten av sitt liv, etter at han da fikk anledning til å observere den medisinske praksisen til sine etterfølgere, og måtte vurdere hvorfor de fikk avvikende resultater i forhold til ham selv. Han kom da fram til at tilstedeværelsen av terapeuten var langt viktigere enn han tidligere hadde trodd. Dette har også Rudolf Steiner beskrevet, ja han har endog gått så langt som å påstå at den som har laget medisinen og den som gir medisinen og den som stiller diagnosen til sammen er viktigere enn selve remediet.


Hahnemann føyde altså § 265 til i sin 6. utgave av ”Organon der Heilkunst”, hvor han sier; ” Det er blitt meg en klar overbevisning, at den syke må få det rette legemiddelet, i tillegg til at han får dette fra legens egne hender, og at legen i tillegg selv har bearbeidet og laget remediet. Etter at jeg oppdaget dette viktige grunnprinsippet i min lære, har jeg måttet utholde mye forfølgelse”.

Jeg forstår jo hvorfor han da måtte utholde mye forfølgelse, for denne innsikten tar jo på en måte vekk mye av troen på at de homeopatiske remediene virker, og gir ammunisjon til metodens motstandere.


Jeg vil forsøke å konkludere etter denne redegjørelsen for mitt syn på homeopatien;

  1. Innsikten, intensjonen og viljen til den som tilbereder remediet flyter på en slags måte inn i remediet, og påvirker pasientens energier og selvhelbredelse.
  2. Innsikten, intensjonen og viljen til den som stiller diagnosen på den syke påvirker sterkt pasientens energier og derved dennes selvhelbredelse.
  3. Innsikten, intensjonen og viljen til den som gir den syke remediet påvirker sterkt pasientens energier, og setter i gang dennes selvhelbredelse.

Derfor er remediet nødvendig som en bærer av disse innsikter, denne kunnskapen, disse intensjoner og helbredelsesimpulser, men som sådant er det av mindre betydning.

Bilde av Hahnemann § 265 til i sin 6. utgave av ”Organon der Heilkunst

Bilde av Hahnemann § 265 til i sin 6. utgave av ”Organon der Heilkunst".