Osteopati, Kiropraktikk og Cranio-Sacral Terapi

Av Are S. Thoresen
Veterinær akupunktør osteopat homeopat agronom


Innledning

Disse metodene har sin opprinnelse i eldre tiders "bone-setters", og ble utviklet spesielt av A. T. Still (1828-1917) som regnes for osteopatiens far. Han var sterkt influert av den store og kjente homøopaten Dr. James T. Kent, men han lærte en hel del av andre helbredere, blant annet sin far, indianere og Tsjekkiske immigranter.

D.D. Palmer (1845-1913) dannet sin egen skole, hvor bare selve ryggraden ble regnet med, og han regnes som kiropraktikkens far. Kiropraktikk betyr å arbeide med hendene, noe da terapeutene gjør.

Dr. W. G. Sutherland brøt også ut fra osteopatien (eller utvidet den), og utviklet den Cranio-Sacrale retningen.

J. M. Littlejohn brakte osteopatien til England, og derfra videre ut i Europa.

John Upledger utviklet den Cranio-sacrale metoden videre til å omfatte hele kroppen i 1983.

Diagnostisk har alle disse metodene det samme grunnlaget; på en eller annen måte å undersøke bevegeligheten i/av diverse deler av kroppen. Siden man tidligere anså at det var knoklene som beveget seg, ble denne metoden kalt osteopati. Men etter hvert har man blitt klar over at det egentlig er musklene, senene, ligamentene og faciene som styrer alle bevegelser, og som også da kan virke hemmende på bevegelsene, så metoden kunne like gjerne vært kalt musculopati, faciopati eller tendopati...

Her vil jeg fremføre et syn på denne terapimetoden som ser ut for å divergere fra den gjengse oppfatningen. De fleste osteopater eller kiropraktorer snakker om at hovedårsaken til problemene er at et ledd har blitt ”subluxert”. Det betyr at det er kommet mer eller mindre ”ut av ledd”, eller ”ut av stilling”, og terapien går ut på å sette leddet eller knokkelen ”på plass” igjen. Etter min mening er dette (som regel) ikke tilfelle, og i hvert fall ikke hos hest, hvor det er uhyre vanskelig å få leddene ut av stilling. Nei, det er i alle disse metodene en nedsatt bevegelsen av forskjellige knokler som diagnostiseres, og terapien går ut på å sette disse knoklene i normal bevegelse igjen. Det som hemmer bevegelsen er som sagt alltid en spasme eller stramning i forskjellige muskler eller sener eller facier. Ved å strekke ut eller behandle disse, vil knoklenes bevegelse bli restituert.

Vel, la oss gå i gjennom det teoretiske grunnlaget, og huske på at det ikke er leddene som det er noe galt med, men alle de strukturene som møtes i dette leddet.


Diagnostiske metoder kan være:

  1. Iakttagelse av pasientens (dyrets) bevegelse.
  2. Bøying av de angjeldende ledd for å lete etter restriksjoner.
  3. Iakttagelse av muskelspenningene rundt de forskjellige ledd, eller spenninger i muskler som forsøker å avlaste den nedsatte funksjonen.
  4. Perkusjon av de forskjellige knokler (på hver side av leddet) med observasjon av disses ”egensvingning”.
  5. Kjenne etter motstanden i de forskjellige strukturene, altså kjenne etter restriksjoner i alle typer av bevegelser og vev.

Terapeutisk går alle metodene ut på å manipulere eller strekke de forskjellige musklene, senene eller faciene slik at leddenes normale bevegelighet gjenopprettes. For å strekke eller tøye disse strukturene brukes selvsagt knoklene som vektarmer, derav muligens oppfatningen av at man behandler selve knoklene, osteopati...

En slik manipulasjon kan foregå ved hjelp av:

  1. Manuell bøying.
  2. Påvirke dyret til selv å bøye leddene terapeutisk.
  3. Påvirke musklene til å slippe spenningen.
  4. Presse strukturene slik at motstanden forsvinner.
  5. Påvirke leddene på en slik måte at de øker sin egensvingning ved hjelp av:
    1. Diverse klubber eller slagredskap.
    2. Terapeutens egne hender eller manipulasjoner.
    3. Diverse fysikalske redskaper som laser og singulett-oksygen-lys.

Osteopati

Osteologi betyr læren om knoklene, og osteopati er læren om knoklenes sykelige forandringer. Det er også betegnelsen for en metode som bruker knokkelsystemet som sitt redskap, og bruker knoklenes forhold til hverandre som grunnlag for diagnose og terapi (husk hva jeg har sagt om at det er musklene, senene og faciene som er de begrensende faktorene i forhold til leddenes bevegelse, så når jeg sier at knoklene er hemmet, er det det samme som at de musklene som styrer bevegelsen er forandret).

Osteopatien er ikke så godt kjent i Norge, men metoden er særlig kjent i Frankrike. Her er det flere veterinærer som utfører osteopati i tillegg til sin vanlige veterinærmedisinske praksis. Osteopatene undersøker virvlenes bevegelighet i ryggen, bevegeligheten i fingerleddene og tåleddene, og også de store leddene. Dernest ser de på knoklenes innbyrdes relasjoner.

Når diagnosen er stillet, går terapien ut på å bringe knoklene i et riktig forhold til hverandre, og å påse at det er full bevegelighet i alle ledd, det vil si å løse opp spenninger ”i leddene”. Man kan stille en osteopatisk diagnose -- og også gjennomføre en osteopatisk terapi -- uten å kjenne teorien i detalj. Der man erfarer at leddene er låst, må man arbeide for å løse opp disse. Dette gjøres ved å manipulere leddene. Man forsøker å løse opp spenningene ved å bevege knoklene på hver side av leddet. Dette kan man selv forsøke når det gjelder fingerledd. Etter en viss tid vil man kjenne at bevegeligheten i fingrene er tydelig bedre.

For å kunne stille en osteopatisk diagnose, er det viktig å kjenne til de normale bevegelsene; å kjenne til kroppens biomekanikk.


Biomekanikk hos hesten

Om vi kortfattet beskriver hvordan hesten beveger seg, så ser vi at bekken- og hofteleddsområdet utgjører kraftsentrum eller ”motoren”. Energien kommer fra hofteleddet. Muskulaturen i bekkenområdet har to viktige funksjoner; å med kraft føre kroppen framover og å stabilisere bekkenet når bakbenet belastes. Den største bevegelsen skjer i hofteleddet.

Kneleddets viktigste funksjon er ikke å ta del i bevegelsen men å stabilisere bakbenet når dette belastes. I belastningsfasen er kneleddet bøyet (i flexion), men det er de sterke kne-strekkermusklene (extensorene Mm. quadriceps femoris og tensor fasciae latae) som er mest aktive. De fungerer som stabilisatorer av kneleddet snarere enn å bidra i bevegelsen (lokomotorisk). I tillegg til kne-strekkermuskulaturen er også Mm. gluteus medius og biceps femoris mest aktive under bakbenets belastningsfase. Overføringen av energi fra hofteleddet til den nedre delen av bakbenet og bakken, eller til SI-leddene (leddene mellom bekkenet og korsbeinet; korsleddet) og videre til kroppen, underlettes av at kneleddet er stabilt (ingen mobilitet) når hofteleddet produserer den største kraften. Så tross at kneleddet utfører et lite arbeide, er dets hovedoppgave å stabilisere, viktig for hofteleddsfunksjonen.

I haseleddet har strekkemusklene (Mm. gastrocnemius og soleus) to funksjoner, de deltar til en liten del i bevegelsen og har en viktig funksjon i belastningsøyeblikket da de, sammen med den overfladiske bøyesenen og ligamenter rundt hasen, samler opp energi som så brukes i frasparket. De to seneomdannede musklene Mm. peroneus tertius og flexor digitorum superficialis (overfladiske bøyesenen) er meget viktige stabilisatorer av haseleddet i belastningsfasen.

De tre nederste leddene, tåleddene, fungerer sammen som et elastisk system som lagrer og frigjører energi. Elastisiteten kommer fremst fra kodeleddet via den overfladiske bøyesenen, med forsterkningsband, og gaffelbandet.

Kraften fra bakbena føres framover via SI-leddene (korsleddene) til lende- og brystryggen. Frambena fungerer som hevearmer for å føre kroppen videre framover, til bakbena igjen tar over.

Frambena er festet til kroppen kun med muskler og ligamenter. Skulderleddet har ingen leddband men omgis av sterke muskler og sener. Skulder- og albueleddene fungerer som en stiv fjær, som tillater kraften å bli videreført til opphengs-muskulaturen så at denne kan samle opp og/eller frigi energi og derved fungere som støtdempere og fjæring. Så vel skulder- som albueleddet er bøyet (i flexion) under belastningsfasen, men det er strekkemusklene som er mest aktive (Mm. triceps brachii, serratus ventralis thoracis, brachiocephalicus, omotransversarius, trapezius thoracis), sammen med brystmusklene (adduktorene).

Muskler og sener langs frambenet har til hovedoppgave å understøtte belastning. Framkneet (Carpus), kodeleddet og hovleddet på frambenet fungerer som et elastisk system som lagrer og returnerer energi. Det er fremst kodeleddene på så vel bak- som frambenet som står for elastisiteten via overfladiske bøyesenen og gaffelbandet. Carpus stabiliseres i belastningsfasen av de sterke framkne-bøyerene (carpalflexorene Mm. ulnaris lateralis, flexor carpi ulnaris, flexor carpi radialis) på baksiden av underarmen. Hode og hals hjelper til å holde balansen.

Min metode innen osteopati, som jeg har utviklet over årene, adskiller seg en del fra den klassiske osteopatien, og ligner mer den Cranio-Sacrale metoden som senere skal beskrives.

Når jeg skal stille en diagnose så bøyer jeg ikke leddene (altså strekker på musklene) eller beveger knoklene. Jeg setter ikke i gang selve bevegelsen, men jeg kjenner utelukkende på motstanden mot bevegelsene, før bevegelsen begynner. Altså motstanden mot bevegelsen i det den skal til å begynne, rett før den begynner. Jeg presser altså ikke så hardt at det forårsaker en bevegelse, men stopper rett før dette, på det punktet hvor kroppen yter en motstand mot den bevegelsen jeg er i ferd med å bevirke, om jeg da altså hadde presset hardere. Denne diagnosemetoden kan brukes også på vev hvor man ellers ikke ville forvente en bevegelse, som for eksempel hodeknoklene. Noen av disse yter sterkere motstand enn de andre, og kan således betegnes som låst i forhold til de andre.

Når jeg har lokalisert den muskelen, knokkelen, bevegelsen eller andre strukturer som fremviser økt motstand i forhold til de omkringliggende strukturene, er tiden kommet for terapi. Da setter jeg inn et statisk press i den retningen motstanden kommer fra, jeg går altså inn i skaden som man sier innen osteopatien, en strukturell behandling. Jeg presser heller ikke nå så hardt at det forårsaker en bevegelse, men holder dette lette presset over tid. Samtidig senker jeg mitt kroppslige konsentrasjonssenter så langt ned som jeg klarer. Jo lenger ned jeg klarer å senke mitt kroppslige konsentrasjonssenter jo bedre effekt får jeg av presset. Om jeg får til å senke senteret helt ned i føttene går det ganske raskt med terapien. Samtidig visualiserer jeg hva jeg ønsker å oppnå. Så, etter et halvt til ett minutt skjer det plutselig en ettergivelse i det vevet jeg trykker på, det gir etter og det føles som om fingrene mine glir inn i kroppen. Da er terapien fullført.

Denne metoden kan brukes på alle strukturer i kroppen, hos alle typer dyr og mennesker.


Kiropraktikk

Mens osteopaten bruker alle kroppens knokler i sitt system, bruker kiropraktoren i vesentlig grad ryggvirvlene.

Kiropraktikken kjenner vi relativt godt i Norge, og dette er en metode som på mange måter allerede er godtatt av det offentlige helsevesenet.

Liksom i osteopatien har kiropraktikken både en diagnostisk og en terapeutisk metode.


Den diagnostiske metoden

går ut på å undersøke ryggvirvlene, fra hodet til hoften, og finne ut hvilke virvler som er ”ute av stilling” eller hemmet i sin bevegelse.

Man opererer med tre grader av skade:

  1. nedsatt bevegelighet
  2. sub-luxasjon (nesten ut av ledd)
  3. luxasjon (helt ut av ledd)

Dette vil si at virvelen i sitt første stadium har nedsatt bevegelse, dernest er den litt ute av stilling og som tredje stadium er den helt ute av stilling.

Når vi med vår undersøkelse har funnet ut hvilken virvel som er i "uorden", går man inn terapeutisk og prøver å manipulere virvelen tilbake på plass, eller tilbake til en normal bevegelse. Dette er en enkel metode som også kan benyttes på dyr.

Personlig må jeg her få skyte inn at jeg har liten tro på teoriene om subluxasjon og luxasjon. Jeg oppfatter det som at diverse muskler eller annet bindevev låser knokkelen i dens bevegelse. Det er således snarere en låsning, en fastbinding, enn en ”frigjøring” fra sin stilling, en subluxasjon.

Dog, hos mennesker og hunder er selvsagt en subluxasjon eller luxasjon mulig; de er bare langt mer sjeldne enn låsninger.


Når det gjelder behandling av hest er stadium tre (og oftest også stadium to) i sykdomsutviklingen, luksasjon (og subluxasjon) umulig. Hestens ryggvirvler er slik laget at de ikke kan komme totalt ut av stilling. En nedsatt bevegelighet er derfor det patologiske funn hos hesten. Undersøkelsen hos hest går ut på å undersøke hver ryggvirvel og kjenne om det er normal bevegelighet, eller om denne bevegeligheten er hemmet.

"Nakkesleng" hos hund og hest

Med spesiell oppmerksomhet må vi undersøke 1. nakkevirvel, atlas. Både hos hund og hest er denne ofte skadet (nakkesleng) på grunn av uvettig bruk av kobbel hos hund og diverse tvangsmetoder hos hest. Atlas er således av helt naturlige grunner spesielt utsatt. Symptomene på en slik skade kan være svært mange, alt fra diverse haltheter og fordøyelsesproblemer til hodepine. Det vanligste symptomet er allikevel ømhet eller smerte i nakken, og en derav følgende skjev gange. Hunder får problemer med å snu seg, og hester trekker vekk fra den siden hvor skaden sitter (går på tommen). Behandlingen av en atlasskade er vanskelig, og krever en trenet dyrlege/kiropraktor/osteopat.

Jeg har undersøkt 350 hunder ved min klinikk i 2008, og av disse hadde 84% en restriksjon (altså ikke nødvendigvis subluxasjon eller luxasjon) i en eller flere av nakkevirvlene (disse ble undersøkt osteopatisk, ikke kiropraktisk). Disse restriksjonene har etter min mening ført til diverse andre somatiske problemer, og de jeg vanligvis fant var følgende (relatert til nakkevirvlene);

  1. C1: problemer med bakbensbevegelsen (+ en rekke andre)
  2. C2: problemer med sidemuskulaturen
  3. C3: problemer med ryggmuskulaturen
  4. C4: problemer med skuldermuskulaturen
  5. C5: som C4
  6. C6: problemer med bevegelsen av hoften
  7. C7: problemer med den generelle blodsirkulasjonen (grunnet påvirkning av Ganglion stellatum, som har en sterk påvirkning på det vegetative nervesystemet)

Legfolk kan forsøke med behandling av atlas’ reflekspunkt i kronrandas Eciwo-system (se side 00).