Pulsdiagnostikken

Av Are S. Thoresen
Veterinær akupunktør osteopat homeopat agronom


Når vi skal praktisere pulsdiagnostikk, må vi glemme alt det vi har lært hittil. Vi må glemme hvilke årsaker sykdommen har, hvilke organer vi tror er involvert og hvilke meridianer vi tror er i ubalanse. Dette må vi gjøre for at vi så objektivt som mulig skal kunne vurdere hva vi finner i pulskvalitetene. Før vi skal ta pulsen bør vi forsøke å oppnå en mental tilstand som kan karakteriseres som følgende:

  1. En tilstand preget av likegyldighet til hva som eventuelt vil bli funnet.
  2. En tilstand preget av en udelt oppmerksomhet overfor pasienten.
  3. En tilstand preget av balanse og avslappethet.

Vi bør (må) altså forsøke å komme i en avslappet og meditativ sinnstilstand, en tilstand som ofte beskrevet innen meditasjonen. På et vitenskapelig språk bør vi gli inn i en tilstand karakterisert av alfa-bølger (hjernebølger). Vi må prøve å oppnå en sinnstilstand som de fleste av oss kan gjenkjenne i følgende beskrivelse;


Akkurat slik bør vi være når vi tar pulsen. Vi handler ikke, vi ønsker intet, men allikevel er vi konsentrert om det vi finner. I det hele tatt innen det diagnostiske feltet er det viktig ikke å ville for mye. Vår psyke kan lett påvirke diagnoseresultatet slik som en observatør til et kvantefysisk forsøk vil kunne påvirke utfallet med sin vilje, forventning og intensjon (se side 00). Vi bør alltid tilstrebe en ikke villende, meditativ tilstand. En slik sinnstilstand er det flere metoder for å oppnå, konsentrasjonsøvelser, pusteteknikker, spesielle stillinger og så videre. På denne måten vil vi være så objektive som mulig innen det subjektive.

Når vi står og tar pulsen er det også viktig at vi står så balansert som mulig. Vi bør ikke stå med stramme muskler i en ubekvem stilling, men stå ledig og avslappet.

Vi bør også se til at ingen som er kritiske til hva vi foretar oss, føler aggresjon eller misunnelse overfor oss er til stede når vi skal utføre en vellykket pulsdiagnose.

Denne tilstanden og disse forberedelsene minner meget om hva som er beskrevet i boken ”Plantenes hemmelige liv” av Peter Tompkins og Christopher Bird, som nødvendige forutsetninger for at plantene skal kunne reagere adekvat på våre egne sinnsstemninger. I denne boka er det beskrevet hvordan det er mulig for mennesker og planter å komme i psykisk eller emosjonell kontakt med hverandre, egentlig på samme måte som vi selv kommer i kontakt med dyrenes psyke, emosjoner og energier når vi foretar en pulsdiagnose. En rekke av de observasjonene som er beskrevet i denne boka, har jeg selv observert i mitt arbeid med pulsdiagnosen, blant annet at tilstedeværelse av ikke vennlige individer ødelegger for denne diagnoseformen. Det samme har den kjente franske vitenskapsmannen Beneviste observert i sine forsøk med homöopati, nemlig at tilstedeværelse av særlig skeptiske mennesker ødelegger for positive forskningsresultater (side 00). Som vi senere skal se (side 00), virker ikke de homöopatiske preparatene i egenskap av seg selv, men som en slags overfører eller mediator av terapeutens helbredende intensjon. Denne funksjonen en også meget lik det forholdet vi har til dyret i løpet av en pulsdiagnose.

Jeg lærte å ta pulsen på humane pasienter av Dr. Georg Bentze, og jeg praktiserte denne kunsten i flere år i min humane klinikk med gode resultater.

Men som “tidligere” dyrlege ønsket jeg hele tiden å finne metoder til å kunne bruke denne teknikken på dyr. Jeg ønsker å finne steder på dyrekroppen hvor jeg kunne ta pulsen like lett som på mennesket. På dette tidspunktet trodde jeg jo at det var den fysiske pulsen jeg kjente, og at jeg måtte finne en arterie like god og tilgjengelig som menneskets Arteria radialis for å kunne bruke pulsdiagnosen. Jeg forsto ikke at det var energien i blodet jeg observerte, og at jeg således ikke var avhengig av å finne en passende arterie hos dyret. Jeg kontaktet den franske veterinære akupunkturforeningen for å spørre om råd. Formannen på denne tiden var Dr. Moliniére. Han fortalte meg at de franske akupunktørene også hadde forsøkt å finne ut av dette problemet, og at de endog hadde sendt en delegasjon til Kina for å finne en akupunktør som kunne diagnostisere dyr etter pulsmetoden. De hadde ikke funnet en eneste som kunne det!

Så, ved et rent lykketreff, traff jeg en mann som åpnet øynene mine i denne saken. Det var en belgisk barnelege som bodde og praktiserte i Liege i Belgia. Han het Dr. Malchard. Han fortalte meg at han en dag, mens han undersøkte et barn som hadde hjerteproblemer, observerte at det energetiske grunnlaget for disse problemene, hadde dukket opp hos moren når hun tilfeldigvis tok barnet på fanget. Barnets puls forandret og influerte morens puls når de kom i kontakt med hverandre. Når han fortalte meg dette, forstod jeg øyeblikkelig at det jeg og andre pulsdiagnostikere kjente i pulsen var av energetisk natur, og at denne energien påvirket omgivelsene, og at dyrs energetiske svakheter derved ville overføres til et menneske som stod det nær eller berørte det. Ut i fra denne observasjonen har jeg utviklet den veterinære metoden som videre her vil bli beskrevet.

Også bevisstheten om at alle levende individer påvirker hverandre, at årsaken til sykdom hos dyr ofte ligger hos deres eiere eller røktere, og at vi alle er sammenbundet i det samme energetiske nettverket har utviklet seg fra den observasjonen som Dr. Malchard gjorde.



Den praktiske utføringen;
Vi stiller oss inntil dyret i høyde med dens hjerteregion, rett bak skulderbladet. Vår egen mentale tilstand skal preges som tidligere beskrevet, og vårt eget konsentrasjonssenter skal også være i hjerteregionen, både hos dyret og hos oss selv. Vi bør forestille oss at det går en slags kanal eller forbindelse mellom vår hjerteregion og dyrets hjerteregion, og denne kanalen bør gå fra hjerte til hjerte. Om forbindelsen til dyret ikke går helt inn til hjertet, vil vi bare oppdage de mer overfladiske årsakene til sykdommen, og om vi flytter kanalen lenger caudalt, vil vi observere hvordan sykdommen var i fortid. Vi bør også se til at ingen annen berører dyret når vi tar pulsen. Vi selv derimot, berører dyret vekselvis mens vi observerer visse forandringer i vår egen pulskvalitet, registrert på bestemte steder på Arteria radialis, som senere beskrevet. Om vi merker at vår egen puls forandrer kvalitet når vi henholdsvis berører/ikke berører dyret, så er det tegn på at den prosessen eller det organet som er relatert til det bestemte stedet vi tar pulsen på, er forskjellig fra vår tilsvarende prosess. Om pulsen således blir sterkere, er dyrets prosess sterkere enn vår. Om pulsen blir svakere, er dyrets prosess svakere enn vår, og det er denne patologiske reaksjonen vi vil være på jakt etter, siden det er underskudd som er årsaken til sykdom.

Pulsen undersøkes ved å bruke vår 2., 3. og 4. finger, det vil si pekefinger, langemann og ringfinger. Vi begynner med å holde begge henders håndflater foran oss, åpne oppover. Uten å forandre stilling legger vi så venstre hånds håndledd i høyre hånds håndflate. Vi krummer så vår 3. finger på høyre hånd rundt venstre hånds håndledd, slik at fingertuppene treffer Prosessus styloideus. Det er den benkulen som befinner seg et par fingerbredder ovenfor (proksimalt, mot hjertet) roten av tommelen. Fra det høyeste punktet av denne lar vi fingertuppen gli rettvinklet mot pulsåren, hvor vi da kan kjenne pulsslagene.

Pulsen registreres i to dybdenivåer, overfladisk og dypt. Disse to posisjonene tilsvarer på dette bestemte beskrevne stedet henholdsvis galleblære og lever.

Deretter plasserer vi vår høyre pekefinger rett nedenfor (distalt, fra hjertet) Prosessus styloideus, i gropen rett under tommelens rot. Der undersøker vi på nytt pulsen overfladisk og dypt, og disse to posisjonene tilsvarer henholdsvis tynntarm og hjerte. Deretter legger vi vår ringfinger ovenfor Prosessus styloideus (proksimalt, mot hjertet) like langt som pekefingeren var nedenfor. Der tar vi på nytt pulsen overfladisk og dypt, og disse to posisjonene tilsvarer henholdsvis urinblære og nyre.

Deretter gjentar vi hele prosedyren med venstre hånd som undersøker høyre hånds puls, det vil si at vi nå bruker venstre hånd på høyre håndledd.



(NB! Tabeller sees best i landskapsformat, når man ser de på mobiltelefon eller på andre små skjermer. Skyv eventuelt sideveis for å se hele bredden.)

Venstre hånd Dyp puls Overfladisk puls
1. pos. (2. finger) hjerte tynntarm
2. pos. (3. finger) lever galleblære
3. pos. (4. finger) nyre urinblære


Høyre hånd Dyp puls Overfladisk puls
1. pos. (2. finger) lunge tykktarm
2. pos. (3. finger) milt mage
3. pos. (4. finger) hjertesekk tredobbelte varmer




Puls-
Posisjon
Finger
som
brukes
Venstre
Puls
Overflate
Venstre
Puls
Dyp
Høyre
Puls
Dyp
Høyre
Puls
Overflate
1 distal 2 peke-f SI HT LU LI
2 styloid 3 lang-f GB LV SP ST
3 prox. 4 ring-f BL KI PC TH


Oversikt over meridianenes/prosessenes posisjoner på håndleddet (Arteria radialis).



Bilde av hvordan pulsdiagnostikk tas.

Bilde av hvordan vi holder fingrene når vi undersøker pulsen.


Hva er det så vi skal kjenne etter/føle ved de forskjellige posisjonene?

Her må vi skille mellom en nybegynner, en viderekommende og en avansert pulspraktiker.



1) Nybegynneren: I den første treningsperioden, som vanligvis varer ca. ett år, må en forsøke å bestemme seg for hvilken av pulsene som forandrer seg når man tar på eller ikke tar på dyret. I begynnelsen, de første ukene, vil de fleste registrere denne forandringen ved at pulsen synes å forandre frekvens. Dette er en illusjon, inntrykket av en raskere frekvens betyr vanligvis at pulsen blir svakere, og inntrykket av en langsommere frekvens betyr at pulsen blir sterkere.


Siden jeg utallige steder i denne boka har understreket at det er viktig å finne et underskudd, er det en svakere (eller hurtigere) pulsforandring vi særlig skal lete etter. De fleste vil etter kort tid observere at pulsen virkelig blir svakere. Når man har observert på hvilket punkt pulsen forandres (blir svakere), så har vi allerede stilt en prosessuell diagnose. Om vi finner at pulsen blir svakere på flere punkter, må vi vurdere sammenhengen mellom disse punktene/prosessene i forhold til teorien om de fem elementer eller andre av akupunkturens eller prosessenes energetiske lover (se side 00).


2) Den viderekommende: Etter ca. ett års tid med daglig trening kommer vi til det stadiet hvor vi ikke lenger behøver å skifte mellom å ta på eller ikke ta på dyret. Da kjenner vi nemlig vår egen puls så godt, at vi med en gang kan avgjøre hvilke pulser som er svake/sterke hos dyret. Ved trening kan man også observere disse forandringene i pulsbildet uten å være i umiddelbar kontakt med dyret. Allerede på en viss avstand fra ett sykt dyr, vil vi kunne merke en forandring i vårt eget pulsbilde (se artikkelen om forholdet menneske - dyr, via denne linken: Følelser hos mennesker og dyr. En sammenlignende studie fra en veterinærs ståsted.).


3) Den avanserte: Etter lengre tids trening med denne diagnoseformen, vil vi være i stand til å ikke bare registrere om pulsen blir svakere/sterkere, men også hvilke kvaliteter som forsvinner/trer frem i pulsbildet. Vi blir i stand til å observere forandringer vi ikke hadde kunnet forestille oss på forhånd. På dette stadiet nærmer vi oss den klassiske kinesiske pulsdiagnosen, og for å gå nærmere inn på dette må man lese spesialbøker om emnet.

Den avanserte pulsdiagnostiker kan også ut i fra pulsene finne et mønster. Dette mønsteret relaterer seg til ekstrameridianene. Disse ekstrameridianene styrer over de forskjellige kroppsdelene i relasjon til hverandre, se mer om dette på side 00.


Nedenfor vil jeg beskrive de pulsmønstrene som relaterer seg til de forskjellige ekstrameridianene.


Om for eksempel Hjerte-pulsen er vanlig sterk, Lever-pulsen moderat svekket og Nyre-pulsen er sterkt svak, vil dette indikere et pulsmønster som beskrevet under Yang Wei i skjemaet nedenfor. Da skal vi stimulere TH05 (se under akupunkturdelen), hvilket aktiverer ekstrameridianen Yang Wei Mo.

En lignende vurdering kan gjøres for de andre ekstrameridianene etter beskrivelsene nedenfor. Om alle de overfladiske pulsene er svake, vil det indikere en svakhet i alle Yang-funksjonene. (For terapi; SI18).

Om alle de dype pulsene er svake, vil det indikere en svakhet i alle Yin-funksjonene. (For terapi; immunsystemet, SP06 og Echinacea, solhattinktur).


Noen generelle og spesielle kommentarer til pulsdiagnostikken.

  1. Pulsdiagnostikken ser ut for å være en subjektiv metode. Selv om de forandringene vi kan observere når vi vekselvis berører eller ikke berører dyret fremtrer som formidable, voldsomme eller udiskutable for diagnostikeren, vil de allikevel kunne forsvinne om vi mister konsentrasjonen, tenker aktivt på et annet levende vesen, blir opptatt av våre egne problemer eller på en annen måte blir distrahert. Dette viser at forandringene ikke vil kunne påvises av en maskin (om da ikke den som betjener maskinen vil kunne påvirke utfallet, som i kvantefysiske forsøk). Videre vil dette vise at den pulsen vi kjenner ikke er den fysiske pulsen, men selve den eteriske energien som kalles Qi, energilegemet eller eterlegemet. Vi lærer på denne måten å observere energien direkte!

  2. Ved øvelse vil pulsdiagnostikken utvikle seg til å bli grenseløs. Vi kan stille en diagnose om vi bare tenker på eller konsentrerer oss om den aktuelle pasienten. Jeg har flere ganger sjekket ut pulsens forandringer ved å konsentrere meg om en eiers beskrivelser av det syke dyret over telefon. Uten å ha sett dyret vil da pulsen forandre seg når min intensjon er å oppfange dette dyrets patologi.

  3. Ved pulsdiagnosen kan vi ikke avgjøre på hvilken side av kroppen problemet ligger, bare hvilken prosess som er i ubalanse. For ekstrameridianene, det vil si om vi finner mønster i pulsen, vil vi kunne si noe om på hvilken side av kroppen problemet ligger.

  4. Ved å være samlet (ha sitt senter for konsentrasjonen) i hjerteregionen, vil vi lettere få fram en reell puls. Om vi beveger senteret for vår konsentrasjon nedover mot pubisområdet, vil pulsen forandre seg. Denne forandringen ser ut for å relatere seg til hvordan dyret var i fortid. Når vi når vårt skamben (Os pubis), ser det ut for at vi registrerer dyrets puls ved fødselstidspunktet. På denne måten kan vi få en innsikt i hvordan sykdommen har utviklet seg over tid.

  5. Forskjellige pulsdiagnostikere kan få forskjellig resultat på den samme pasienten. Det kan ha forskjellige årsaker;
    1. pulsdiagnostikerne går inn i pasientens kropp i forskjellige dybder eller nivåer, og vil derved få inn forskjellige dybder i sykdommen.
    2. pulsdiagnostikerne går inn i pasientens kropp i forskjellig avstand fra hjertet, og vil derved få forskjellige avlesinger i tidsaksen.
    3. pulsen gir den optimale muligheten for den aktuelle pulsdiagnostikeren, det som han vil ha best effekt av å behandle. Diagnosen gir altså det resultatet som det for denne spesielle terapeuten på denne spesielle pasienten på dette spesielle tidspunktet vil være en optimal behandling.

Derfor er pulsdiagnosen alt annet enn objektiv. Allikevel vil den ofte være objektiv, siden det oftest ikke er så stor forskjell mellom de forskjellige terapeuter, mellom de forskjellige tidspunkter eller mellom de forskjellige pasienter med den aktuelle lidelsen.